HISTORIER

Farlig frieri | Katt og kaniner | I fred og fordragelighet

Når ting går i dass blir det vaskejobb.

Det gikk mot sommer og jeg som alle dere andre har verdens peneste hund, så jeg meldte på til dobbelt utstilling i Halden 7 – 8 juli 2001. Sånn for å få vist henne frem til alle.

Vi hadde ordnet losji privat, Troja var vasket og staset etter alle kunstens regler, vi hadde ordnet med heiagjeng, så var det bare å reise. Vi først, så min søster Hege og niese Christine etter i sin bil. Vi hadde avtalt å kjøre rett til utstillingsplassen for ikke å få det travelt, så rett til festningen i Halden bar det. De som var på utstilling i Halden det året vet nå at her var det feilnavigering, på festningen var det omtrent folketomt og bare en og annen hund på tur. Tips fra undertegnede, les veibeskrivelse og annet nyttig på informasjon fra arangøren før du legger i vei. En telefon bort til søster på Id og vi var underveis tilbake samme vei som vi var kommet for å ta av til en skole hvor det kunne være, der var det.

Det var mange som skulle i ringen før oss så det ble en grusomt lang og varm dag. Når det nærmet seg oss var Troja så varm og lei at det ikke var noen entusiasme eller glede å spore hos min vakre lille prinsesse. Dagen på utstillingsplassen tok omsider slutt så vi kunne reise bort til Herrebøkasa på Id for å slappe av. Vi benket oss på husets nye terrasse med kald drikke, godt tilbakelent under markisen. Troja forsvant ned i den svale skogen på nedsiden av huset å vi kunne høre en og annen lyd fra henne der hun holdt på med sitt. På bordet lå det en blå sløyfe som det ble deppet litt over, men det var nye muligheter dagen etter.

Husets gutter, Aleksander og Thomas kom for å spørre om det var muligheter for en badetur, men siden tante og Christine ikke hadde med badetøy fikk det vente til de hadde tatt med mormor å reist hjem, så forsvant de. Så senket roen seg igjen, men bare for en kort stund. Sånn på brøkdelen av ett sekund var stemningen brutt, alle for rundt som mus i barsel, midt i det hele stod Troja, min lille prinsesse. Aldri har jeg sett noe så grusomt, hun hadde rullet i en utedass, det formelig røss av henne og det var ny utstilling dagen etter, hjelp. Min mor, søster og niese kom på at de skulle ha reist for lenge siden, min svoger hev seg på terrassedøren for å sperre veien for den firbeinte katastrofen, storesøster hev seg etter hageslangen og guttene dukket opp, sånn fra intet, ante nok at nå var badeturen innen rekkevidde. Thomas` ufravikelige ønske om hund, bare en, fikk seg nok en knekk når han så hva en hund kan lage av katastrofeområder på ”no time”.

Vi, søster Trine og jeg, tok fatt på vaskejobben av hunden, hun holdt slangen å jeg brukte shampoo. Troja følte seg nok ikke spesielt fin for hun rullet seg under strålen, men til ingen nytte, hun så bare værre og værre ut og luktet ille. Så ble det badetur, alle var klare til å dra å jeg tilbød meg å kjøre, men ingen ville sitte på med Troja og meg??. Vi pakket med oss alt hva benkeskap hadde å by på av såper, overlot hageslangen til svoger Arve som fikk jobben med å vaske terrassen, å dro avgårde til Ystehede, ved Iddefjorden, for å bade.

Vel framme på Ystehede tok jeg for meg av utvalget av såper, en for en, smurte inn og Troja måtte uti, lukte på pelsen, frem med ny type, smøre inn, ut å skylle. Slik holdt vi på, kan fortelle om mange såper som ikke egnet seg for å ta lukten. Natusan, Zalo, Ajaz, Handy, Sunligt, Grønnsåpe osv. osv. Min hund er vasket med Domestos fresh, eller hvordan det skrives, og den er ikke egnet som hundeshampoo, men den tok lukten og vi skulle dog på utstilling dagen etter. Kan tro vi koste oss når drittjobben var gjort og vi kunne bade å ha det fint på den flotte badeplassen. Den kvelden måtte Troja godkjennes på lukt før hun fikk komme inn og hun var kun ute på luftetur i bånd.

Søndagen så Troja helt syntetisk ut, pelsen var utrolig blank å sto rett ut. Har ikke sett maken til pels før eller senere. Kanskje like greit. Så var det tilbake til utstillingsplassen for å delta på dag 2. Dagen ble like varm som dagen før, men vi kom tidligere inn i ringen å vi fikk plassert oss mer i skyggen. Denne dagen skulle Randi , Trojas oppdretter, komme også. Hun møtte med bror Isak å gjodre det veldig bra, kom ut av ringen til slutt med rød, lilla og rosa sløyfe og gutten ble plassert som 2.BHK før han var ferdig. Så da, når Randi var i siget med gode resultater, sendte vi inn Troja sammen med Randi også.

Etter utstillingen var vi igjen på terrassen på Herrebøkasa, med kald drikke, Troja tjoret med nyanskaffet langline i et tre og på bordet lå det fire rosetter. En rød, en lilla, ett CERT og en BIM, kan tro det var stort å oppleve det etter alt strevet det var med Troja det siste døgnet. Så, takk til familien som tok oss imot og ikke kastet oss ut etter kun kort tid den første kvelden, takk til Randi for hjelpen med å gå med Troja. Takk til guttene for en fin badetur. Og takk til Troja som gjør dagene fargerike og uforutsigbare.

Til toppen

Farlig frieri

Troja har løpetid her nå og da kommer jeg til å tenke på de frierne vi har hatt her i den anledning.

Det var en tidlig morgen og jeg skulle lage leverposteiskiver til hundene, siden det var løpetid hadde Cæsar overnattet nede og måtte vente med turen sin til etter frokost og takk for det. Jeg setter på lyset over benken på kjøkkenet og ser rett inn i to brune øyne som ser på meg fra utsiden. Det skulle blitt leven å sendt Cæsar uvitende ut til den kraftige frieren. Hundene spiste mens jeg forsøkte å jage gutten, men uten hell, han slo seg til på terrassen han. Greit for oss, vi gikk ut kjellerdøra på motsatt side av huset vi. Når vi kom tilbake var han borte.

På kvelden luske han igjen rundt husene i nabolaget, så når kysten var klar la vi ut på tur. Hvem møtte vi? Jo. . . en fortvilet hundeeier uten hund. Hadde noen sett Konrad? velvoksen blandingshanne, ser ut som en rotweiler. Han hadde vi sett flere ganger, men ikke akkurat nå. Eieren var bra fortvilet og forbannet, hver gang det var løpetid på våre trakter knuste Konrad vindu i vindfanget og la i vei de 5 kilometerne opp til oss. Eieren hadde utgifter til glassmester og noen ganger til veterinær også når Konrad hadde vært ute på raidene sine. Nå skulle det bli Konrads tur til å dra til veterinær og der tror jeg han har vært for siden har vi ikke sett Konrad på frierføtter her hos oss.

Ved en senere løpetid var det en diger hanne som så ut som en ulvekloning som lusket etter oss, han var sky og holdt seg på avstand. Jeg gikk med en hund av gangen på tur for at jeg lettere skulle kunne skjerme Troja om en frier skulle komme for nær. Etter noen turer, fortsatt med denne velvoksne karen på slep begynte han å bli mer nærgående. Nå ombestemte jeg meg med hensyn til Cæsars fravær på tur, ikke snakk om at jeg ville gå imellom om denne frieren skulle prøve seg. Neste tur var Cæsar med, etter kort tid var gråpelsen der etter oss, vi gikk i motvind så Cæsar ble ikke var av den andre hunden før han skulle prøve seg på Troja. Cæsar ble sint, knurret og glefset etter frieren. Gråpelsen rullet på ryggen som for å gi seg, men så fort Cæsar snudde seg føyk han på Troja igjen, da var det slutt på Cæsars advarsler. Han gikk til frontalangrep på konkurenten, truet han ned og vek ikke en tomme. Frieren måtte krype seg frem under Cæsar som sto der med helle tanngarden blottet. Så skjer det noe som skulle vært filmet, har dere lært om hvordan hunder, med hele kroppen og på mange måter kan fortelle at de er underdanige, her kom hele regla i rask rekkefølge. Han la på ørene, gjespet, snuste litt i bakken, klødde seg, viste tennene i underkjeven, hadde halen mellom beina og lusket avgårde den veien han hadde kommet fra. Det hele var over på sekunder og jeg kunne se at Cæsar kvitterte med melding mottatt. Det var siste gang vi så denne gråpelsen på frierferd til Troja.

Så var det den siste lille karen som kom, det han manglet i størrelse tok han igjen i overmot. Han slo seg til i porten så jeg ikke fikk gått på tur med noen av hundene uten å bli oppdaget. Etter noen mindre vellykkede forsøk på å jage han vekk, kjørte jeg ut bilen. Satte inn bur og ba han hoppe inn, idiot hund, han hoppet lykkelig inn og satt i bilen mens vi gikk tur. Den tredje dagen med denne løsningen slapp jeg han ikke ut igjen før han var hos Viking redningstjeneste. Dette ble det bråk av, men det er en annen historie. Etter noen dager uten frier var han der igjen. Det var varmt i været så jeg satt ute på terrassen, jeg så frieren komme luskende på krysset på oversiden av huset. Jeg tok inn Troja og sendte Cæsar ut i steden. Vi har en liten hytte i hagen, mellom denne og terrassen syntes Cæsar det var god oversikt over hus og hage, et fint sted å ligge i varmen. Så ser jeg frieren værer løpetid på krysset, han går inn i naboens hage og rundt huset. Så ser jeg han på hjørnet på motsatt side av huset, han tar en stopp for å orientere seg om han er på rett vei. Det er han, og også er han ute av synet for Cæsar. Han er så liten at han lett forserer det gjerdet som er satt opp for å holde bernere inne, han går mellom plankene han. Så går han bakom hytta på motsatt side av der Cæsar ligger. Så stopper han opp, jeg kan se at det lyser glede av den lille karen når han ser at han er ved målet, han ser pelsrumpe. Lite vet han om at det er en diger hanne som ligger der, han tar satts og gyver på den hunden han tror er en løpetispe. Cæsar blir bråsint av å bli overfallt, så han reiser og snur seg i samme bevegelse, den lille blir kastet til siden når Cæsar kommer seg på beina. Det tar ikke mange sekundene før det går opp for dem begge at den andre er en hannhund, en rival. Den lille skjønner fort at hans beste odds er å komme seg ut av denne hagen, å det fort. Cæsar på sin side vil gjerne påse at det skjer fort at denne frieren kommer seg ut av hagen hans. Den lille tar sikte på å komme seg ut på samme sted som han kom inn, å tar beina fatt mot gjerdet, det gjør Cæsar også, han glefser og knurrer mens han løper etter. Takk og pris for at den lille traff mellom to planker på vei ut og at Cæsar klarte å stoppe når den lille smatt ut mellom plankene, her kunne det gått nakker på dem begge. Vi har ikke sett denne frieren senere heller vi. Ingen andre friere har kommet hit heller, hverken til Troja eller Hera, men det gleder oss bare.

Hilsen Kari, Troja og Hera

Til toppen

Katt og kaniner

Familien Hansen, fra Fredrikstad, kom til oss en sommerdag i 2004. Deres formål med turen var å se på valp. Vi bestemte oss fort for at dette ville være en god familie og et godt sted for en hund å bo. De hadde bestemt at valpen skulle hete Toby og gjerne Lord for at det ikke skulle bli så kort navn. Lord Toby ble hentet tidlig i september og turen gikk rett til deres nye hjem på Onsøy, en liten gård med katt og kaniner. Et paradis for en liten gjeterhund.

Som bernervalper flest hadde han mye rart for seg, halsbånd ville han ikke ha, så det har han fortsatt på bare når han skal på tur. Maten skulle ikke spises av matskål, men av papptallerken, det har han sluttet med. Hans daglige gjøremål består i å gå runden med mor Vanya for å sjekke at kaniner, høner og gjess har det de trenger og at alle har det bra.

En vårdag ifjor var det slik at kaninene rotet seg bort, etter mye leting greide de å finne den ene, mens den andre var som sunket i jorden. Barna, Andreas og Nadia, mente at de kanskje skulle sende ut Toby på søk etter den siste. Aldri hadde Toby hørt ordet søk, langt mindre ante han hva det betyr å søke, men Toby ble sendt ut med melding, søk kanin. Så forsvant Toby til skogs og ble borte. Klokka gikk, ingen Toby, ingen kanin. Da var det far Jan lurte på om de måtte skrive tap og skade på både kanin og hund. Langt om lenge kommer Toby tilbake med kaninbånd ut av kjeften, 10 måneder gammel, å legger fra seg kaninen ved mors bein. Så dytter han til den forsiktig med snuten å den hopper glad avsted i kjente omgivelser. For en hund. Toby er alltid løs på gården så han kan passe på at ingen roter seg bort mer

Han har prøvd å gjete gjess også, men de er dumme å følger ikke med og biter gjør de og. Gjess har lang hals og det har reddet Toby fra bitingen deres. Han er oppservert mens han holder gassen forsiktig fast med kjeften over den lange halsen, for så å slippe taket å løpe i sikkerhet.

Til 1-årsdagen sin fikk Toby pipeleke, en kjærkommen ting som også kyllingene fattet interesse for. Pip, pip med leken og Toby hadde kyllinger å passe på, smart gutt.

Påsken i år hadde vi tatt oss fri for å pusse båt, men siden det var litt kaldt i været bestemte vi oss for å ta en turdag i steden. Vi bestemte oss for å dra til Vesterøy for å åpne hytta, en Harry-tur til Sverige og besøke Toby i hans paradis på Onsøy. Vi skrev handleliste, pakket bilen og satte av sted. Vi reiste først til Onsøy. På tunet tok Toby oss i mot med høylydte bjeff for å varsle, for han kjente ikke bilen og han hørte lyden av hundene som var med, mor og halvsøster. Etter litt snusing kjente han oss igjen og så var det greit for han at vi var kommet. Troja og Hera ble sluppet ut til Toby`s store glede og de fikk løpe fritt rundt på tunet. Etter kun kort tid ble den matglade mor Troja var av at det lå ting under snøen, noe som hun kunne spise. Hun for over området å grov opp tyggebein og andre godbiter som hadde forsvunnet under snøen, Toby etter for å redde restene av sitt gjemte reservoar av godbiter, Hera er ikke så opptatt av mat, men fulgte lykkelig etter de andre som løp rundt i stor fart. Troja glefsa i seg for ikke å måtte dele med noen, den hunden er matoman.

Når det hadde roet seg litt med hundene fant vi ut at vi skulle inn i hønsehuset, Hera fikk være med siden hun er en rolig hund, mens med Troja var det helt utelukket, hun kunne være ute med Toby. Hera var rolig å prøvde å gjøre seg liten og kort i beina når hun kom inn til hønene. Hos gjessene strakte hun seg forsiktig frem for å snuse på og når de så på henne skvatt hun tilbake, gang på gang. Dette var nok noen rare skapninger for Hera og det var gøy for oss å se på henne. Mens vi sto der å så på at Hera utforsket gassen gikk det i døren, først en lyd av døra og så et øredøvende spetakkel som ingen, som ikke har opplevd det, kan tro. Troja på fri dressur i hønsehuset. Jeg forstod fort hva det var som foregikk og jeg fikk suget tak i henne å kastet henne ut, men da var det at de som var ute lurte på hva det var som forgikk inne. Hjelpes meg, Nadia og Toby kom for å se, greit det, hva viste de om Troja. Når de åpnet døra for å se inn, så smatt Troja inn igjen. Nå hadde også jaktinstinktet hos Hera våknet og kan mamma, så kan vel jeg og, tror jeg hun tenkte da hun satte i gang hun også. Dette ble værre enn værst. To gale bernere på jakt i hønsehuset. Nadia og Toby sto helt lamslåtte ved døren og så på at Vanya og jeg prøvde å få tak i mor og datter. Det var kakling, det var høner, høyt og lavt, fjær og mere fjær, mer kakling og flere høner. Det var det totale kaos i fjær, bernere og høner, hyl, skrik og kakling. Dette var ille. Jeg fikk tak i halen til Troja å slepte henne ut, Nadia passet på døra mens vi fikk tak i Hera, rødt kort og utvisning på begge. Ute på tunet ble de satt i bilen begge to. Vanya ble igjen inne i hønsehuset for å se over skadene. Nå kom Jan og Andreas hjem, skal ikke hundene ut av bilen de da?, lurte de på. Så måtte vi fortelle at nei, ikke mere det her i dag. Det tok sin tid, Vanya kom liksom aldri ut av hønsehuset igjen . . . . tankene begynte å gå, tar de kredittkort . . . , de har vel egentlig ikke gårdssalg her . . ., stryk fjærfe av handlelista . . . . , hva er kilopris på verpehøne . . . , slaktevekt . . ? sånn sto jeg og tenkte mens vi snakket med Jan, det har sikkert gått bra, mente han, jeg var ikke så sikker som hadde vært der inne. Stakkar Vanya, må hun slakte helt alene, tenkte jeg, hun skal vel egentlig på jobb?. Også, skal verpehøne koke lenge . . . ., serveres med grønnsaker . . .., eller kanskje som frikassè . . ? hjelp. Mens Troja og Hera lå å peste i bilen og var fornøyde med seg selv og dagens utskeielser, ventet vi i spenning på skadeomfanget i hønsehuset. Så kom endelig fruen ut, med et stort smil, det hadde gått bra med alle. Jeg kan holde meg til handlelista . . . takk og pris, tenkte jeg. Det som hadde tatt tid var å lirke fem høner ut av en verpekasse og så var det noen som måtte roes ned da, bare noen?. Helt utrolig at dette kunne gå så bra og vi ble også ønsket velkommen tilbake, egg fra gjessene fikk vi med oss også.

Vi takket pent for oss til denne snille og rause familien og ba pent om unnskyldning for hundene og fortsatte vår tur videre til Vesterøy. På parkeringsplassen ved hytta hoppet hundene ut med fjær etter seg og vi måtte plukke fjær ut av kjeften på Troja. Greit å være hund etter fugler, men ikke etter verpehøner da. Vi fikk oss en nydelig omelett og et festelig minne å dele med dere alle, en stor takk til familien på Onsøy.

Hilsen fra oss i Skogveien.

Erik, Kari, Troja og Hera.

Til toppen

I fred og fordragelighet

Hva en berner kan brukes til er vel uten de helt store begrensningene? Jeg husker ikke helt hvilket år denne episoden fant sted, men det må ha vært 1999 eller 2000, for jeg hadde bare Cæsar. Hvorfor Cæsar var med eller hvorfor vi kom så tidlig dit jeg skulle husker jeg heller ikke. Men............

Det var en fin dag, så Cæsar og jeg hadde vel vært på noe eller skulle noe etter dette møtet. Jeg var medlem av valgkomiteen i taxieierforeningen og vi skulle ha møte i huset vårt på Ramstadsletta. Vi kom tidlig og for at det ikke skulle bli så varmt for Cæsar i bilen ble han med inn. Møterommet er stort og det var laget til et stort bord midt i rommet av mindre bord og dette tok det meste av gulvplassen. Her gikk Cæsar under og la seg til ro. Så langt alt bra. De andre fra valgkomiteen kom, vi var fem stykker, fem rundt og en under bordet, og det var det bare to av de rundt bordet som visste om han under. Og møtet startet.

Nå må det fortelles at det på denne tiden var veldig turbulent i næringen. Det var steile fronter for og imot hvilken vei vi skulle gå vidre. Dette gjenspeilet seg også i valgkomiteen, det var viktig for begge parter hvem som ble foreslått til de forskjellige postene. Møtet startet bra, men så steg temperaturen og en av gamlegutta ble amper. Etter heftige meningsutvekslinger reiser han seg, slår neven i bordet, forteller høyt at dette fant han seg ikke i. Dette var urettferdig, han ble overkjørt og kunne like gjerne gå..........men nei. Det ble helt stille rommet, det eneste vi hørte var noe som liksom gikk på diesel. Det var han nærmest døra som hadde tatt av og ville gå, han snudde seg, men der stod Cæsar med hele tannrekka framme og knurret på han. Da ombestemmer han seg og setter seg pent ned med uttalelsen: at dette her kunne vi vel bli enige om i fred og fordragelighet. Vi gjode det, ble enige i en sivilisert tone.

Noe pussig etter denne episoden er at ingen har spurt om hvem sin hund det var eller hvorfor han var der. Det har ikke vært nevnt i noen sammenhenger.

Så fredsmekler Erik Solheim, se opp for en berner i innersving, de kan brukes til så mangt. Bare send en berner under forhandlingsbordet og alle blir til møtet blir hevet.

En varm tanke til Cæsar som gav oss så mye.

Troja, Hera og Kari

Til toppen